Nyhetsbrev
Jussen påvirker liv og relasjoner. Nyhetsbrevet handler om privatrettslige utfordringer, som familie, skatt, hjem, arbeid, og ulykke/personskade.
Vi produserer jevnlig innhold for deg, i form av artikler, video og podkast.
Det er få nøkkelbegreper i arbeidsretten som har vært gjenstand for så mye diskusjon som arbeidstakerbegrepet. Det er kanskje ikke så rart når man ser nærmere på hvilke rettigheter og goder arbeidstakere har sammenlignet med de som faller utenfor, for eksempel selvstendig oppdragstakere.
Arbeidstakere har blant annet et lovregulert stillingsvern som beskytter dem mot uberettiget oppsigelse og avskjed. For oppdragstakere er oppsigelsesadgangen som regel avtalefestet med en viss oppsigelsestid, men uten krav til nærmere begrunnelse. Videre har arbeidstakere i motsetning til oppdragstakere, krav på tjenestepensjon (OTP) og feriepenger av opptjent lønn. Arbeidstakere har også et viktig sikkerhetsnett i form av dagpenger dersom man en dag skulle ende opp med å stå uten arbeid i en periode.
I forlengelsen av dette, kan det hevdes at den norske arbeidsretten er streng og går langt i favør av arbeidstakere. Oppdragstakere må på generelt grunnlag anses for å stå i en mye mer utsatt posisjon rent arbeidsrettslig.
Mange er ikke klar over hvilken betydning deres tilknytningsform har før de plutselig står i en vanskelig situasjon.
Ettersom det er de reelle forholdene og ikke hva som rent faktisk står i kontrakten som er avgjørende, er det mange som har valgt å gå rettens vei for å sikre seg de rettighetene som følger med arbeidstakerbegrepet.
I den mye omtalte Stendi-dommen fikk 22 omsorgsarbeidere medhold i at de egentlig hadde vært arbeidstakere og ikke oppdragstakere. Det endte med et erstatnings- og oppreisningskrav på om lag 24,1 millioner kroner pluss forsinkelsesrenter. Dommen kan anses som et av flere skrekkeksempler på hvor dyrt det kan blir for arbeidsgiver å tråkke feil her. Så hvor går egentlig grensene for hvem som skal anses som arbeidstakere?
I arbeidsmiljøloven § 1-8 (1) er arbeidstakere definert som «enhver som utfører arbeid i annens tjeneste». Ordlyden gir ikke klare føringer og legger opp til at det må foretas en konkret og skjønnsmessig helhetsvurdering. I rettspraksis har det blitt utviklet en retningsgivende momentliste som taler for at det foreligger et arbeidstakerforhold.
For å sikre et mer brukervennlig regelverk, har det blitt vedtatt en rekke endringer i arbeidsmiljøloven, som blant annet går ut på en presisering av arbeidstakerbegrepet. Lovendringene trer i kraft 1. januar 2024 og innebærer at flere av de kriteriene som har blitt utpenslet av domstolene, skal inntas i selve definisjonen av arbeidstakerbegrepet.
Etter den nye bestemmelsen skal det blant annet legges vekt på om vedkommende løpende stiller sin personlige arbeidskraft til disposisjon, og om vedkommende er underordnet gjennom styring, ledelse og kontroll. Siden den mulige lovendringen bygger på rettspraksis må det anses som en kodifisering av allerede gjeldende rett.
Lovforslaget er likevel noe nyskapende, da det også er foreslått å innføre en presumsjon for arbeidstakerstatus. Bevisbyrden tillegges oppdragsgiver og beviskravet må anses som strengt. Det vil trolig føre til at flere vil måtte anses som arbeidstakere.
Videre gir rettspraksis anvisning på at arbeidstakerbegrepet har utviklet seg og muligens favner videre i dag enn det gjorde tidligere. En lovfesting som reflekterer domstolenes syn og skjerper arbeidsgivers plikter, tydeliggjør at det har skjedd en klar styrking av arbeidstakeres rettigheter. Mye tyder altså på at vi går en arbeidstakervennlig vår i vente.
Advokatfullmektig |
03.10.23
I en nylig avsagt Høyesterettsdom ble det konkludert med at krav om etterinnmelding i arbeidsgivers tjenestepensjonsordning og betaling av pensjonspremie foreldes etter hovedreglene i foreldelsesloven, hvor den alminnelige foreldelsesfrist er 3 år.
03.09.21
Vi tok en prat med Marte på arbeidsrettsavdelingen om hva som inspirerte henne til å studere juss og mye mer.