Alle som produserer avfall er ansvarlig for at dette håndteres korrekt i henhold til de regler som gjelder for det bestemte avfallet som skal kasseres. Regelverket for håndtering av avfall er spredt ut over ulike lover og forskrifter. Denne artikkelen gir en innføring i hva som menes med avfall og avfallshåndtering, samt en oversikt over de relevante kildene.
Forurensningsloven og avfallsforskriften er de mest relevante kildene som gir regler for avfallshåndteringsprosessen. Andre relevante kilder er:
For å finne det relevante regelverket for deg og din virksomhet, er det viktig å vite hva slags avfall virksomheten produserer. Det gjelder nemlig ulike krav og regler avhengig av avfallstypen.
Forurensningsloven § 27 definerer avfall slik:
Med avfall menes løsøregjenstander eller stoffer som noen har kassert, har til hensikt å kassere eller er forpliktet til å kassere. Som avfall regnes ikke avløpsvann og avgasser.
Hovedvilkåret for at noe skal kategoriseres som avfall, er at de aktuelle gjenstandene eller stoffene er kassert eller overflødige etter for eksempel en produksjonsprosess. Stoffer som ansees som biprodukter eller stoffer som har gjennomgått gjenvinning regnes imidlertid ikke som avfall.
Formålet med definisjonen er å beskytte miljøet og menneskers helse. Hvorvidt noe ansees som avfall avhenger av en konkret helhetsvurdering hvor det tas hensyn til alle relevante omstendigheter.
Forurensningsloven § 27a skiller mellom tre typer avfall. Skillet mellom avfallskategoriene danner grunnlaget for fordelingen av rettigheter og plikter i norsk avfallsbehandling.
Med husholdningsavfall menes avfall fra private husholdninger. Hoteller, pleiehjem og andre institusjoner hvor folk bor, faller derfor utenfor denne definisjonen.
Med næringsavfall menes avfall fra offentlige og private virksomheter og institusjoner. Næringsavfall er alt avfall som ikke ansees som husholdningsavfall. Det er den som produserer næringsavfallet som skal sørge for at avfallet blir brakt til lovlig avfallsanlegg, eller at det gjennomgår pliktig gjenvinning.
Med spesialavfall menes avfall som ikke kan behandles sammen med annet husholdningsavfall eller næringsavfall på grunn av størrelsen, eller fordi det kan medføre forurensning eller fare for skade på mennesker og dyr. Spesialavfall kan være avfall fra husholdning eller næring, for eksempel et kjøleskap eller et bilvrak.
Avfallsforskriften presiserer hva som skal regnes som avfall, og skiller mellom tre undertyper av avfall.
Med farlig avfall menes avfall som inneholder farlige stoffer, og som derfor må behandles adskilt fra annet avfall på grunn av fare for skade på mennesker og dyr eller forurensning. Farlig avfall skal leveres til anlegg som har tillatelse til å håndtere farlig avfall.
Med EE-avfall menes alle elektriske produkter, enten de får strøm fra batteri eller strømnettet. Forhandlere av EE-produkter er forpliktet til å ta imot gratis retur fra forbrukere. Under visse bestemte vilkår kan også forhandlere bli pålagt retur fra næringsdrivende. Videre er kommunen forpliktet til å ta imot EE-avfall fra virksomheter.
Med byggavfall menes avfall fra bygg- og anleggsvirksomhet. Byggavfall defineres som avfall i form av materialer og gjenstander fra bygging, rehabilitering eller riving av bygninger, konstruksjoner og anlegg. Dette er ofte store mengder farlig avfall som skal håndteres etter spesifikke regler, og på en måte som medfører minst mulig belastning på naturressurser og det ytre miljø.
Det er et alminnelig forbud mot forsøpling. Dette gjelder selv om avfallet ikke nødvendigvis anses som forurensning etter forurensningsloven. Forbudet retter seg mot den som avfallet kommer fra. Selv om avfallet ligger på privat eiendom, kan det være forbudt forsøpling etter en konkret helhetsvurdering av avfallets skade eller ulempe.
Overtredelse av det alminnelige forbudet mot forsøpling er straffbart.
Kommunen kan gi pålegg om opprydding til den som har etterlatt, tømt eller oppbevart avfall i strid med det alminnelige forbudet mot forsøpling. Kommunen kan også gi pålegg om at den som forsøpler skal dekke rimelige utgifter for oppryddingen. Når det gis pålegg, kan det fastsettes tvangsmulkt slik at pålegget blir betalt.
Ved butikker, bensinstasjoner og tilsvarende er det den som driver virksomheten som er ansvarlig for å sette opp søppelbøtter og sørge for tømming av disse. Dersom den som driver slik virksomhet ikke påser dette, og dersom avfallet blir spredd utover, kan kommunen pålegge den som driver virksomheten til å rydde opp i området rundt.
Langs veien er det vegstyresmaktene som har plikt til opprydding. Kommunen har ansvaret for opprydding på sterkt besøkte offentlige plasser.
Et pålegg om opprydding er et enkeltvedtak som kan påklages.
Forurensningsloven skal hindre forurensende utslipp i naturen. Forurensningsloven gjør det forbudt for virksomheter og privatpersoner å forurense eller forsøple, med mindre man har tillatelse fra forurensningsmyndighetene. Denne artikkelen gir en innføring i de viktigste reglene etter forurensningsloven.
Les merEtter forurensningsloven § 7 har enhver person en generell plikt til å unngå forurensning. Dersom det oppstår en fare for forurensning, skal den ansvarlige iverksette tiltak for å forhindre forurensning. Spørsmålet om når det foreligger en fare, og hvem som er den ansvarlige, vil avhenge av en konkret vurdering.
Les merLov om forvaltning av natur og biologisk mangfold, også kjent som naturmangfoldloven, har som formål å verne naturen og det biologiske mangfoldet i Norge. Loven skal sikre at vi bruker ressurser på en bærekraftig måte. Denne artikkelen gir en kort innføring i naturmangfoldloven og hvilke plikter myndighetene har for å følge lovens bestemmelser.
Les mer