Alle som produserer avfall er ansvarlig for at dette håndteres korrekt i henhold til de regler som gjelder for det bestemte avfallet som skal kasseres. Regelverket for håndtering av avfall er spredt ut over ulike lover og forskrifter. Denne artikkelen gir en innføring i hva som menes med avfall og avfallshåndtering, samt en oversikt over de relevante kildene.
Forurensningsloven og avfallsforskriften er de mest relevante kildene som gir regler for avfallshåndteringsprosessen. Andre relevante kilder er:
For å finne det relevante regelverket for deg og din virksomhet, er det viktig å vite hva slags avfall virksomheten produserer. Det gjelder nemlig ulike krav og regler avhengig av avfallstypen.
Forurensningsloven § 27 definerer avfall slik:
Med avfall menes løsøregjenstander eller stoffer som noen har kassert, har til hensikt å kassere eller er forpliktet til å kassere. Som avfall regnes ikke avløpsvann og avgasser.
Hovedvilkåret for at noe skal kategoriseres som avfall, er at de aktuelle gjenstandene eller stoffene er kassert eller overflødige etter for eksempel en produksjonsprosess. Stoffer som ansees som biprodukter eller stoffer som har gjennomgått gjenvinning regnes imidlertid ikke som avfall.
Formålet med definisjonen er å beskytte miljøet og menneskers helse. Hvorvidt noe ansees som avfall avhenger av en konkret helhetsvurdering hvor det tas hensyn til alle relevante omstendigheter.
Forurensningsloven § 27a skiller mellom tre typer avfall. Skillet mellom avfallskategoriene danner grunnlaget for fordelingen av rettigheter og plikter i norsk avfallsbehandling.
Med husholdningsavfall menes avfall fra private husholdninger. Hoteller, pleiehjem og andre institusjoner hvor folk bor, faller derfor utenfor denne definisjonen.
Med næringsavfall menes avfall fra offentlige og private virksomheter og institusjoner. Næringsavfall er alt avfall som ikke ansees som husholdningsavfall. Det er den som produserer næringsavfallet som skal sørge for at avfallet blir brakt til lovlig avfallsanlegg, eller at det gjennomgår pliktig gjenvinning.
Med spesialavfall menes avfall som ikke kan behandles sammen med annet husholdningsavfall eller næringsavfall på grunn av størrelsen, eller fordi det kan medføre forurensning eller fare for skade på mennesker og dyr. Spesialavfall kan være avfall fra husholdning eller næring, for eksempel et kjøleskap eller et bilvrak.
Avfallsforskriften presiserer hva som skal regnes som avfall, og skiller mellom tre undertyper av avfall.
Med farlig avfall menes avfall som inneholder farlige stoffer, og som derfor må behandles adskilt fra annet avfall på grunn av fare for skade på mennesker og dyr eller forurensning. Farlig avfall skal leveres til anlegg som har tillatelse til å håndtere farlig avfall.
Med EE-avfall menes alle elektriske produkter, enten de får strøm fra batteri eller strømnettet. Forhandlere av EE-produkter er forpliktet til å ta imot gratis retur fra forbrukere. Under visse bestemte vilkår kan også forhandlere bli pålagt retur fra næringsdrivende. Videre er kommunen forpliktet til å ta imot EE-avfall fra virksomheter.
Med byggavfall menes avfall fra bygg- og anleggsvirksomhet. Byggavfall defineres som avfall i form av materialer og gjenstander fra bygging, rehabilitering eller riving av bygninger, konstruksjoner og anlegg. Dette er ofte store mengder farlig avfall som skal håndteres etter spesifikke regler, og på en måte som medfører minst mulig belastning på naturressurser og det ytre miljø.
Det er et alminnelig forbud mot forsøpling. Dette gjelder selv om avfallet ikke nødvendigvis anses som forurensning etter forurensningsloven. Forbudet retter seg mot den som avfallet kommer fra. Selv om avfallet ligger på privat eiendom, kan det være forbudt forsøpling etter en konkret helhetsvurdering av avfallets skade eller ulempe.
Overtredelse av det alminnelige forbudet mot forsøpling er straffbart.
Kommunen kan gi pålegg om opprydding til den som har etterlatt, tømt eller oppbevart avfall i strid med det alminnelige forbudet mot forsøpling. Kommunen kan også gi pålegg om at den som forsøpler skal dekke rimelige utgifter for oppryddingen. Når det gis pålegg, kan det fastsettes tvangsmulkt slik at pålegget blir betalt.
Ved butikker, bensinstasjoner og tilsvarende er det den som driver virksomheten som er ansvarlig for å sette opp søppelbøtter og sørge for tømming av disse. Dersom den som driver slik virksomhet ikke påser dette, og dersom avfallet blir spredd utover, kan kommunen pålegge den som driver virksomheten til å rydde opp i området rundt.
Langs veien er det vegstyresmaktene som har plikt til opprydding. Kommunen har ansvaret for opprydding på sterkt besøkte offentlige plasser.
Et pålegg om opprydding er et enkeltvedtak som kan påklages.
11.12.20
ArtikkelHver person i Norge slipper i gjennomsnitt ut omkring ni tonn CO2 hvert år. Det jobbes mot et nullutslipp, og på veien mot nullutslipp trenger vi mer fornybar energi for å erstatte olje, gass og kullproduksjon.
Vannkraft og vindkraft er nettopp essensielle kilder til fornybar energi, men de medfører også store naturinngrep som skader og i noen tilfeller ødelegger natur og dyrelivet på stedet. Så hva er viktigst: natur eller energi?
11.12.20
ArtikkelDet store utgangspunktet er at en grunneier har full og eksklusiv råderett over egen eiendom, og bestemmer hva som skal gjøres på den. Dette utgangspunktet har en rekke begrensninger som kan være kommuneplaner og reguleringsplaner, fredninger osv. Allemannsretten er alles rett til å bruke naturen, og denne retten står sterkt i Norge.
Denne artikkelen gir deg en oversikt over allemannsretten i Norge og dens forhold til FNs bærekraftsmål.
12.06.20
ArtikkelKirkens Nødhjelp har valgt Codex Advokat som ny hovedsamarbeidspartner og leverandør av advokattjenester. Partene skal samarbeide for klima og bærekraft, og i fellesskap bidra til gode humanitære formål.
