Hjem

Natur­mangfold­loven

Lov om forvaltning av natur og biologisk mangfold, også kjent som naturmangfoldloven, har som formål å verne naturen og det biologiske mangfoldet i Norge. Loven skal sikre at vi bruker ressurser på en bærekraftig måte. Denne artikkelen gir en kort innføring i naturmangfoldloven og hvilke plikter myndighetene har for å følge lovens bestemmelser.

En kvinne på fjelltur.
icon

Dette får du vite om naturmangfoldloven:

§§ 2 og 4–6: Lovens virkeområde og formål

Lovens virkeområde omfatternorsk landterritorium, herunder innsjøer og vassdrag, og Norges territorialfarvann.

Formålet med naturmangfoldloven er at naturen og det biologiske mangfoldet, herunder naturtyper, økosystemer og arter, skal ivaretas på lang sikt.

Enhver person har en generell aktsomhetsplikt. Dette innebærer et ansvar for å bidra til den samlede forvaltningen av naturmangfoldet. Å opptre aktsomt innebærer blant annet en plikt for den enkelte til å gjøre seg kjent med hvilke naturtyper som kan bli skadelidende.

§ 9: «Føre var»-prinsippet

«Føre var»-prinsippet gjelder håndtering av usikkerhet rundt hvilke miljøvirkninger en beslutning kan medføre. Prinsippet er ment å være et argument mot iverksetting av planer som kan medføre negative miljøvirkninger. Prinsippet innebærer at det skal gjennomføres tiltak som gir minst mulig miljørisiko.

Videre setter prinsippet krav til saksbehandlingen. Miljøvirkninger skal utredes, og dersom det foreligger risiko for miljøpåvirkning, må disse påvirkningene kartlegges og beskrives. I tillegg kan «føre var»-prinsippet ha betydning for domstolene ved en rettsanvendelse, ved tolkning av lover som kan få betydning for norsk natur og mangfold.

§§ 15 og 16: Høsting av vilt

Vedtak om høsting og annet uttak av naturlig viltlevende dyr må treffes med hjemmel i viltloven. Bestemmelsene oppstiller to vilkår som må være oppfylt for å kunne tillate høsting av vilt, nemlig når best tilgjengelig dokumentasjon tilsier at arten produserer et høstingsverdig overskudd.

mangfold2
Ved høsting av vilt må to vilkår være oppfylt: Best tilgjengelig dokumentasjon og høstingsverdig overskudd.

«Best tilgjengelig dokumentasjon»

Vilkåret om best tilgjengelig dokumentasjon innebærer at arten det vurderes å jakte på har en bestand som har en forsvarlig størrelse, og som dermed tåler høsting. Myndighetene må skaffe en god oversikt over eksisterende data og skaffe seg sikker informasjon om bestandens størrelse og utvikling, samt om høstingens faktiske omfang. Dokumentasjonen som fremskaffes bør være fremskaffet gjennom vitenskapelige metoder av fagfolk.

Dersom dokumentasjonen som er fremskaffet er mangelfull og det er usikkert om høsting er faglig forsvarlig, bør myndighetene nekte eller begrense høsting. «Føre var»-prinsippet kommer her til anvendelse.

«Høstingsverdig overskudd»

Vilkåret om høstingsverdig overskudd innebærer at det er økologiske kriterier som setter rammen for hva slags høsting som kan tillates. Arten skal kunne utvikle seg ved å produsere store overskudd. Dersom det er fare for at høsting vil kunne sette artens fremtid i fare, herunder produsere et lite overskudd, skal høsting ikke tillates.

Høsting og annet uttak av viltlevende planter og sopp er tillatt så langt det ikke truer overlevelsen av den aktuelle bestanden, eller det begrenses ved lov eller vedtak med hjemmel i lov.

§ 17: Annet uttak av vilt – Avling av vilt ved en aktuell og betydelig fare

Vilt kan avlives dersom det utgjør en aktuell og betydelig fare for skade på person. Eieren, eller annen person som opptrer på eierens vegne, kan avlive vilt under direkte angrep på bufe, tamrein, gris, hund og fjørfe. «Direkte angrep» innebærer at rovdyret er i ferd med å angripe, eller angriper, dyret.

§ 23: Prioriterte arter

Nærmere angitte arter kan utpekes som prioriterte. Dette innebærer at det kan treffes ekstra tiltak som legger begrensninger på virksomheter som kan skade arten, samt at man aktivt treffer tiltak for å styrke og forvalte bestanden.

§ 35: Områdevern – Nasjonalparker

Den norske stat kan opprette nasjonalparker for å verne større naturområder. I nasjonalparker stilles det strenge krav til hva som er tillatt av ferdsel og annen menneskelig aktivitet. «Ferdsel til fots», altså vandring og skigåing, er tillatt i nasjonalparker. Andre aktiviteter som sykling, ridning og hundekjøring kan reguleres i verneforskrift.

Gjennom forskrift skal nasjonalparken vernes mot utbygging, anlegg, forurensning og annen aktivitet som kan skade formålet med vernet, og sikre en uforstyrret opplevelse av naturen. Dette innebærer at virksomhet som kan medføre støy, slik som for eksempel motorferdsel, kan forbys dersom den reduserer opplevelsesverdien.

mangfold3
Nasjonalparker kan opprettes for å verne større naturområder.

§ 48: Dispensasjon fra vernevedtak

Forvaltningsmyndighetene gjøre unntak fra et vernevedtak dersom:

  • Det ikke strider mot vernevedtakets formål
  • Det ikke kan påvirke verneverdiene nevneverdig
  • Sikkerhetshensyn eller hensynet til vesentlige samfunnsinteresser gjør det nødvendig

Bestemmelsen hjemler to ulike alternativer for dispensasjon:

  1. Dispensasjonen strider ikke mot vernevedtakets formål
    Dispensasjon kan gis dersom den ikke strider mot vernetakets formål, og ikke kan påvirke verneverdiene nevneverdig. Hva som ansees å være i strid med verneformålet vil variere mellom de ulike vernekategoriene og verneformålet i de ulike forskriftene. Tiltakets omfang, art og plassering har betydning.

  2. Sikkerhetshensyn eller hensynet til vesentlige samfunnsinteresser gjør det nødvendig
    Dispensasjon kan gis dersom det er nødvendig i forbindelse med «sikkerhet til liv og helse, smittsomme sykdommer fra dyr og sikkerhet mot omfattende og direkte skade på eiendom». Dette kan for eksempel være å sette opp kjetting i bratt terreng for at det skal være trygt å ferdes i fjellet.

Det er viktig å være klar over at ingen har krav på dispensasjon. Selv om vilkårene for dispensasjon er oppfylt, kan man få avslag på søknaden om dispensasjon.

§ 74: Miljøerstatning og annen straff ved brudd på naturmangfoldloven

Ved overtredelse av bestemmelsene i naturmangfoldloven, eller bestemmelser som tjener til gjennomføring av mål og prinsipper i loven, kan myndighetene pålegge at det betales miljøerstatning til staten. Regelen innebærer et objektivt erstatningsansvar. Miljøerstatning kan også pålegges selv om det ikke har oppstått en miljøskade. Både privatpersoner, offentlige eller private virksomheter kan bli erstatningsansvarlig.

Ved forsettlig eller uaktsom overtredelse kan man bli straffet med bøter eller fengsel i inntil ett år. Grove overtredelser straffes med inntil fem år.

Har du spørsmål knyttet til naturmangfoldloven? Snakk med oss.