En forretningshemmelighet, også kalt bedriftshemmelighet eller knowhow, er kunnskap som virksomheten ønsker å hindre uvedkommende å få tilgang til. Forretningshemmeligheter kan være grunnlaget for virksomhetens konkurransefortrinn. Det er derfor svært viktig å beskytte denne informasjonen fra konkurrerende aktører.
En forretningshemmelighet kan beskrives som kunnskap som har en så stor betydning for virksomheten at andre aktører kan ha interesse av å betale for å få tilgang til informasjonen. Dette kan for eksempel være konkrete, praktiske erfaringer innenfor et bestemt ervervsområde.
En forretningshemmelighet må imidlertid ikke forveksles med alminnelig kunnskap og erfaring. Erfaringer av allmenn, fagmessig art vil derfor ikke utgjøre bedriftshemmeligheter eller knowhow.
I 2019 kom EU med et nytt direktiv om vern av forretningshemmeligheter (Directive (EU) 2016/943), bedre kjent som forretningshemmelighetsloven. Direktivet er vedtatt av Stortinget, men er ennå ikke implementert i norsk rett.
Direktivets definisjon på forretningshemmeligheter består av tre vilkår som må være oppfylt:
«Opplysningene må være hemmelige.» Videre står det at «Opplysningen må ikke være alminnelig kjent eller umiddelbart tilgjengelig i sin helhet eller sammensetning for personer i de kretser som normalt «beskæftiger» seg med denne typen opplysninger», og at «opplysningene ikke nødvendigvis behøver å være hemmelige hver for seg, men at sammenstillingen av opplysninger tilhører noe som ikke er lett tilgjengelig for andre».
«Opplysningene må ha en kommersiell verdi fordi de er hemmelige.» Det står videre at «både faktisk og potensiell kommersiell verdi dekkes». For faktisk verdi inngår uberettiget tilegnelse eller bruk «på en måte som undergraver personens vitenskapelige og tekniske potensiale, forretningsmessige eller finansielle interesser, strategiske plasseringer eller evne til å konkurrere». Som potensiell verdi inngår det at det «ikke er nødvendig at opplysningene benyttes på en måte som genererer inntekt, men at det er tilstrekkelig at de vurderes som verdifulle av kunder eller konkurrenter».
«Innehaveren av forretningshemmeligheten har iverksatt rimelige tiltak for å sikre hemmelighold.» Hva som er et rimelig tiltak må vurderes konkret i lys av omstendighetene. Direktivet gir ingen veiledning til hva som ligger i dette, eller hvilke formkrav som må følges. Det forutsettes imidlertid at «innehaveren av forretningshemmeligheten aktivt har foretatt seg noe for å beskytte opplysningene».
Markedsføringsloven § 28
I Norge er forretningshemmeligheter beskyttet av markedsføringsloven.
Markedsføringsloven § 28 omhandler bedriftshemmeligheter, og der står det:
«Den som har fått kunnskap om eller rådighet over en bedriftshemmelighet i anledning av et tjeneste-, tillitsvervs- eller forretningsforhold, må ikke rettsstridig utnytte hemmeligheten i næringsvirksomhet.
Det samme gjelder den som har oppnådd kunnskap om eller rådighet over en bedriftshemmelighet gjennom noens brudd på taushetsplikt eller gjennom noens rettsstridige handling ellers.»
Selv om man får kunnskap om forretningshemmeligheter på lovlig vis, vil markedsføringsloven likevel sette forbud mot en senere rettsstridig utnyttelse av bedriftshemmelighetene. For hvert enkelt tilfelle må det derfor foretas en konkret rettsstridsvurdering for å vurdere om utnyttelsen som foreligger er å anse som rettsstridig.
Hva er forskjellen mellom en knowhow og en forretningshemmelighet?
I utgangspunktet avgrenses knowhow oppad mot forretningshemmeligheter, og nedad mot allmenn informasjon. Dette innebærer at knowhow ikke blir beskyttet av markedsføringsloven.
Definisjonen fra EU legger imidlertid ikke opp til at det er noen vesentlig forskjellig mellom bedriftshemmeligheter og knowhow, og det er heller ingen grunn til å tro at skillet mellom forretningshemmeligheter og knowhow har noen reell betydning.
I Høyesterettspraksis er knowhow beskrevet slik:
«Med «know how» forståes vanligvis den samling av tekniske detaljer, kunnskaper og erfaringer som samlet kan være avgjørende for en bedrifts konkurranseevne, men som hver for seg kan synes ubetydelige. Begrepet dekker således hovedsakelig området mellom bedriftshemmeligheter og almen teknisk viten. Det kan også overlappe disse områdene og særlig da det siste. Inneholder «know how» en bedriftshemmelighet må den behandles som sådan, men ellers ikke.
Selv om «know how» ikke omfatter en bedriftshemmelighet vil den sum av viten og erfaring som den representerer og som ofte ligger bak en sammensetning, metode eller prosess som regel være så verdifull for en bedrift at den naturlig vil forsøke å bevare disse opplysningene for seg selv.»
Hvorvidt en knowhow vil være beskyttet av markedsføringsloven må derfor avgjøres ut fra hvilken informasjon den konkrete knowhowen omfatter. Det sentrale er hvorvidt de tre vilkårene er oppfylt. Det må altså foretas en konkret vurdering av den aktuelle knowhowen.
Hvordan beskytter man forretningshemmeligheter og knowhow?
Selv om markedsføringsloven setter rammene for å beskytte forretningshemmeligheter, er det bedriften selv som må fremme aktive tiltak for å beskytte informasjonen. Virksomheten må identifisere den bedriftsspesifikke informasjonen som har betydning for konkurranseevnen, og gjennomføre tiltak.
Det finnes flere måter en virksomhet kan beskytte forretningshemmeligheter og knowhow, for eksempel gjennom arbeidsavtaler eller lisensavtaler.
Beskyttelse gjennom arbeidsavtaler
En vanlig metode for å beskytte bedriftshemmeligheter på, er gjennom kontraktsklausuler i arbeidsavtalen. De to vanligste klausulene er:
Konfidensialitetsklausuler Konfidensialitetsklausuler bør være standard i arbeidskontrakter for bedrifter som har forretningshemmeligheter og knowhow. Det er imidlertid viktig at slike klausuler blir tilpasset den enkelte arbeidstaker. Ansatte som jobber nærmest med teknologien og utviklingen til virksomheten bør ha en mer utdypende klausul som regulerer de spesielle forholdene for stillingen. Jo nærmere informasjonen den ansatte er, jo viktigere er det med en god konfidensialitetsklausul.
Konkurranseklausuler Det er mulig å inngå en konkurranseklausul, men virksomheten må være klar over begrensningene som følger av arbeidsmiljølovens kapittel 14A. En konkurranseklausul kan kun gjøres gjeldende dersom det er nødvendig for å ivareta arbeidsgivers spesielle behov for vern mot konkurranse. En slik klausul må inngås skriftlig, og kan ikke gjøres gjeldende mer enn ett år etter arbeidsforholdets opphør.
I tillegg er det mulighet for overdragelsesklausuler, kundeklausuler og ikke-rekrutteringsklausuler.
Beskyttelse gjennom lisensiering
Dersom en virksomhet har forretningshemmeligheter eller knowhow, må disse beskyttes overfor samarbeidspartnere og kunder. Dette kan gjøres gjennom lisensavtaler og andre typer avtaler.
Konkurranse er verdifullt for samfunnet, og en arbeidstaker har i utgangspunktet rett til å søke og ta imot en stilling i en konkurrerende virksomhet. På tilsvarende måte har arbeidsgiver anledning til å rekruttere arbeidskraft fra konkurrenter. Konkurransefriheten er imidlertid ikke ubegrenset, og blir spesielt begrenset av ulovfestede regler om lojalitet i arbeidsforholdet, samt markedsføringsloven § 25.