Samspillskontrakter
Samspillskontrakter legger opp til samarbeid, samt tidlig involvering
av entreprenør- og leverandørledd. Det handler om å la reglene for
ansvar og risiko virke parallelt med regler som sikrer at partene
samarbeider, i stedet for å sitte og peke på hverandre.
– Alle er enige i at tvistenivået i bygg- og anleggsbransjen må ned
og samspillsentreprisene har vist seg å være et godt virkemiddel. Modellene med samspill har
i nesten to tiår blitt brukt i store byggeprosjekter. Skoler og
sykehjem blir ofte bygget med samspill. Likevel henger de mellomstore og
mindre prosjektene etter.
– Samspill er vanlig i de store prosjektene og vil til slutt også
finne sin plass i de mindre prosjektene. Men for å kunne bruke samspill
som gjennomføringsmodell, trenger vi enklere kontrakter enn det som
normalt brukes i dag.
Pekelek
Partene i byggeprosjekter har gjerne motstridende interesser.
Byggherrene ønsker gode bygg og anlegg til en rimelig pris innen bestemt
frist. Entreprenørene på sin side tjener mest på å levere så mye
materialer og timer som mulig.
– Dette kjenner byggherrene på kroppen hver gang entreprenørene løper
etter kortsiktige gevinster. Tvistene er i all hovedsak knyttet til
penger. Entreprenørene vil ha mer betalt enn det byggherre mener seg
forpliktet til å betale. Byggherrer,
oppdragsgiver og entreprenører har en tendens til å tøye både faktum og
kontraktsvilkår.
– Slik de tradisjonelle kontraktene er utformet, med en klar
fordeling av ansvar og risiko for ulike kostnadsposter, etableres det
fort en "pekelek". I den forstand at i stedet for å løse problemene
sammen, peker partene på hverandre. Man hevder at det er den andre part
som har ansvaret og risikoen, og som må løse problemet.
«Pekeleken» er en av grunnene til at samspillstanken har vokst frem,
mener Roede. Tanken er å få partene til å samspille i stedet for å peke
på hverandre.
– Vi har nå mer kunnskap om hva vi egentlig mener når vi bruker
uttrykket samspillsentreprise, og hvordan avtalene bør utformes for å
kunne fungere som en effektiv rettslig ramme for modellene. Tiden er
derfor moden for å lage modeller som også kan brukes i de små og
mellomstore prosjektene.
Topartsmodell
Tidligere ble samspillsentrepriser gjennomført som en
flerpartsmodell. I en slik modell skal mange aktører involveres tidlig
og i en mer eller mindre definert samhandlingsprosess.
– En utfordring er at det fort blir uklart hvem som da kan holdes
ansvarlig. Det er derfor viktig at det er klare regler om ansvar og
risiko, også i en samspillsentreprise. Mange har nok trodd at samspill
handler om å viske vekk ansvars- og risikofordelingen i de tradisjonelle
Norsk Standard-kontraktene.
Man viser til at erfaringen fra flerpartsmodeller har gjort at stadig
flere nå bruker en topartsmodell, hvor kun byggherre/oppdragsgiver
deltar i det daglige samspillet.
– De andre aktørene trekkes inn ved behov og blir normalt engasjert
under entreprenøren. Dette innebærer en kraftig forenkling i forhold til
en flerpartsmodell, og åpner muligheten for at også de små og
mellomstore prosjektene kan gjennomføres etter en samspillsmodell.
Samspillskontrakter er gjerne svært ordrike. De er så kompliserte at
de ikke er egnet for små og mellomstore prosjekter. Blant konsulentene
som har bistått ved slike entrepriser, har det vært en akseptert sannhet
at byggeprosjektet må være på flere hundre millioner kroner for å være
egnet for en samspillsmodell.
Dersom samspillsentreprisene skal være forbeholdt de store
byggeprosjektene over 100 millioner kroner, vil det aller meste av
omsetningen innen bygg- og anlegg i Norge, og de aller fleste
kontraktene, bli holdt utenfor.
8 punkter for bedre samspillsmodeller:
- I stedet for flerpartsmodell, bør samspillsentreprisene i små og mellomstore prosjekter gjennomføres som topartsmodeller.
- Partene
må være bevisst at det er byggherre/oppdragsgiver som skal beslutte
hvilke funksjonskrav og andre krav byggherre/oppdragsgiver ønsker skal
inn i prosjektet. Entreprenøren har ansvaret og risikoen for egen
prosjektering.
- Samspill i fase 1 – planleggingsfasen –
handler om at byggherre/oppdragsgiver og entreprenør sammen skal avdekke
og beregne muligheter og risiko i prosjektet. Byggherren skal deretter
bruke dette til å beslutte de funksjonskrav og andre krav som skal
oppfylles i fase 2. Partene skal samarbeide om dette, men det må skilles
klart og tydelig på hvilke beslutninger byggherre/oppdragsgiver tar, og
hvilke beslutninger entreprenøren tar.
- Målet med fase 1
er å utarbeide det vi normalt kaller "prisgrunnlaget", det
entreprenøren gir en pris på. Blir partene enige om en pris, kan den
omtales som en målpris. Målet er deretter at prosjektkostnaden skal
ligge innenfor målprisen, og partene deler på besparelser eller
overskridelser i henhold til nærmere regler i avtalen.
- Før
målpris besluttes, må partene være nøye med å definere hvilke
kostnadsposter som skal medtas i målsum. Partene står fritt med tanke på
hvilke poster som skal inn. Det viktigste er at partene er meget
bevisst på hvilken risiko det er for at kostnadene blir større eller
mindre enn det som legges inn i målsum, og hvilke kostnadsposter som
ikke ligger inne i målsum. Når prosjektet er ferdig skal målsum og
prosjektkostnad sammenlignes for å måle besparelse eller merkostnaden.
Begge deler deles etter en fordelingsnøkkel i kontrakten.
- Arbeidet entreprenøren og andre aktører nedlegger i fase 1, må godtgjøres av byggherren.
- I
fase 2 – byggeperioden eller utførelsesfasen – skal entreprenøren
detaljprosjektere og utføre arbeidet. Partene skal fortsette samarbeidet
for å sikre at prosjektkostnaden blir så lav som mulig.
- Siden
begge parter ved bruk av målsum har nytte av at prosjektkostnaden
holdes nede, og tilsvarende vil måtte betale en andel av overskridelser,
har begge parter insitament til å samarbeide om å holde
prosjektkostnaden nede. Dette er knepet for å forene de motstridene
interessene partene ofte har. Velges det kun samspill i fase 1 og
ordinær totalentreprise i fase 2, mister man effekten av å forene
partenes interesser i fase 2.