Entreprenørens krav på vederlags­justering ved force majeure-motiverte myndighetsinngrep

Borgarting lagmannsrett avsa i høst dom om temaet. Dommen (LB-2022-39472) belyser forholdet mellom NS 8407 pkt. 15.2 (som gir bestemmelser om entreprenørens rett til å påberope seg endringer i lover og forskrifter som en endring) og pkt. 33.3 (som gir rett til fristforlengelse ved en force majeure situasjon).

Sentralt for lagmannsretten var spørsmålet om entreprenøren kunne kreve vederlagsjustering i tillegg til fristforlengelse. Lagmannsretten viste til at standarden i pkt. 33.3 uttrykkelig regulerer virkningen av force majeure-begivenheter hva gjelder tidsmessige konsekvenser. I bestemmelsens femte ledd avskjæres krav om vederlagsjustering tilknyttet fristforlengelse som følge slike forhold.

Lagmannsretten konkluderte med at verken standardens ordlyd eller hensynet bak force majeure-reguleringen i pkt. 33.3 talte for at denne skulle kunne omgås av pkt. 15.2. Etter lagmannsretten syn forelå ingen forskjell på om konsekvensene skyldtes en force majeure-begivenhet (ekstremvær, krig, pandemi) eller myndighetskrav som følge av slike force majeure-begivenheter.

Lagmannsretten mente dermed at pkt. 33.3 uttømmende regulerer konsekvensene hva gjelder tidsmessige konsekvenser, og avviste dermed at entreprenøren kunne påberope seg pkt. 15.2 som grunnlag for vederlagsjustering i tillegg til fristforlengelse.

Når det gjaldt spørsmålet om kostnader for økte smitteverntiltak, som ikke hadde en tidsmessig konsekvens, kunne kreves dekket, holdt lagmannsretten spørsmålet åpent. Spørsmålet kom etter lagmannsrettens syn ikke på spissen da smittevernstiltakene ikke var foretatt som følge av myndighetspålegg, men myndighetsanbefalinger. Lagmannsretten fremhevet at «samfunnet i prinsippet sto fritt til å velge å følge» slike anbefalinger, og at entreprenøren dermed måtte bære egne kostnader ved etterlevelse av anbefalingene.

Dommen problematiserer imidlertid ikke om det foreligger et reelt skille mellom «anbefaling» og «pålegg» om smitteverntiltak for aktørene i bransjen. Det kan med styrke argumenteres for at de fleste seriøse aktører anser seg forpliktet til å følge slike anbefalinger, slik at å oppkonstruere et skille kan oppfattes som illusorisk.

At problemstillingen ifølge lagmannsretten ikke kommer på spissen er beklagelig, all den tid problemstillingen er høyaktuell. Hensynene lagmannsretten har fremhevet bak en kostnadsdeling ved tidsmessige konsekvenser av force majeure gjør seg også gjeldende ved rene merkostnader uten tidsmessige konsekvenser. Ordlyden i standarden sperrer imidlertid ikke i tilsvarende grad for at entreprenøren kan ha et rent vederlagskrav etter pkt. 15.2 som faller utenfor pkt. 33.3 sitt anvendelsesområde.

Problemstillingen er sparsommelig behandlet i teorien, men det kan bemerkes at Kaasen for lignende problemstilling i tilvirkningskontraktene er av den oppfatning at så langt bestemmelsen om krav ved myndighetsinngrep rekker, har «kontraktens force majeure-bestemmelser ingen plass». Kaasen sin uttalelse retter seg riktignok mot hvorvidt inngrep fra det offentlige kan anses som et «spesielt tilfelle av force majeure». Om Kaasen har samme syn for myndighetskrav som klart er en følge av force majeure-begivenheter er ikke like sikkert.

Oppsummert gir dommen en avklaring av forholdet mellom NS 8407 pkt. 15.2 og 33.3 for kostnader tilknyttet forlenget byggetid ved et force majeure-motivert myndighetsinngrep. Hvorvidt en entreprenør kan kreve vederlagsjustering for merkostnader uten tidsmessig konsekvens forblir derimot uavklart.

Vår anbefaling er derfor at partene selv bør regulere nærmere hvilken konsekvens force majeure-relaterte forhold skal ha for vederlagsjusteringen, herunder både økte arbeidskostnader, prisøkninger, forsinkelser m.v. Vi har bistått i en lang rekke kontrakter der partene søker å kontrollere risikoen gjennom tydelig regulering av hvordan denne type situasjoner skal håndteres.

Dommen er enda ikke rettskraftig.

• Les mer om: Bygg og anlegg

Snakk med oss