Aml. § 14-7 er en minimumsbestemmelse, og den kommer som et tillegg til de krav som ellers gjelder for en arbeidsavtale, herunder krav om skriftlighet, jf. aml. § 14-6. Som alle andre arbeidsavtaler.

Bestemmelsen gjelder for ethvert land, ikke bare land innen EU/EØS. Den kommer til anvendelse dersom arbeidsforholdet finner sted i flere land samtidig.

Varigheten av arbeidsforholdet må regnes samlet for alle dager i utlandet som har tilknytning til arbeidsforholdet utenfor Norge. Bestemmelsen kommer kun til anvendelse på varighet over en måned, dvs. at kortere opphold i utlandet ikke regnes som utestasjonering, og karakteriseres i stedet som forretningsreiser eller tjenestereiser. Dersom et arbeidsforhold som var ment å vare mindre enn en måned må forlenges, kommer § 14-7 til anvendelse. Det må da gjøres et tillegg til den ordinære arbeidsavtalen, slik at lovens vilkår blir oppfylt.

I de fleste tilfeller vil det imidlertid både være nødvendig og hensiktsmessig at det opprettes en egen arbeidsavtale som omhandler arbeidsoppholdet i utlandet. En ordinær arbeidsavtale vil i praksis verken inneholde de forhold som skal medtas etter denne bestemmelsen, eller gi en hensiktsmessig regulering av utenlandsoppholdet.

Arbeidsavtalen skal før utenlandsoppholdet påbegynnes, dvs. før avreise. Arbeidstakerens eventuelle reiser på forhånd for å forberede arbeidsoppholdet må anses som en alminnelig forretningsreise/tjenestereise og krever ikke at avtalen er inngått.

I tillegg til de minimumskravene som er nevnt i § 14-6 og §14-7, er det viktig også å regulere forhold vedrørende skatt, trygd, pensjon, forsikring, forhold knyttet til eventuell familie som skal være med, lovvalgsregler, verneting mv.

Det er naturlig nok viktig for partene å fastsette lengden av utenlandsoppholdet, slik at de vet hva de har å forholde seg til. Lengden av utenlandsoppholdet kan også være avgjørende i forhold til skatte- og trygdemessig behandling, samt pensjonsordning og forsikringsdekning. I mange tilfeller vil det være tatt inn i avtalen at utenlandsoppholdet varer i et gitt antall år, men med mulighet til forlengelse. Det bør her avklares om forlengelsen kan foretas ensidig, gjensidig eller i fellesskap. Tilsvarende bør det reguleres om vilkårene for øvrig helt eller delvis skal gjelde videre, eller om avtalen skal reforhandles.

En vanlig ordning er at lønnen betales delvis i utenlandsk valuta og delvis i norske kroner. Fordelingen vil ofte basere seg på en antatt fordeling mellom forbruk i utlandet, og forbruk og sparing hjemme. Det bør avtales hvem som har risikoen for valutasvingninger og mulig devaluering, eventuelt fordelingen av risikoen. Videre kan det være aktuelt med særskilt inflasjonsjustering i enkelte land, eventuelt ved betaling i flere valutaer.

Vilkårene for arbeidstakerens hjemreise må forstås å gjelde for den siste hjemreisen. Hjemreiser i løpet av oppholdet vil falle inn under bokstav c. Vilkårene for hjemreisen bør dekke hvilke av partene som skal dekke kostnadene dersom utenlandsoppholdet avsluttes før avtalt, for eksempel om arbeidstaker helt eller delvis skal dekke hjemreisen selv dersom arbeidstaker sier opp under utenlandsoppholdet, og derfor avslutter oppholdet før avtalt tidspunkt. Flyttekostnader og eventuelt familiens reisekostnader bør også reguleres i en slik sammenheng.